Carina Steiro danser afrofusion og er koreograf for gruppene Urban Tribe og Mini Tribe. Ved siden av, er hun personlig manager og koreograf for en ny utviklet artistgruppe kalt Press Play.

Hun underviser også i dans på Grünerløkka skole. Hun og danse gruppene har et pågående samarbeid med UNICEF hvor av deler av kurs inntektene går til UNICEF Norges prosjekt "Schools for Africa". For denne damen er et  liv uten dans utenkelig, eller i hvert fall veldig kjedelig.
 
- Musikk gjør meg glad, men det er gjennom dansen jeg kan uttrykke meg.
Hvis jeg føler sorg eller agressjon, så er det en sunn måte å få det ut
på, sier Carina Steiro.
 
Interessen for afrikansk dans begynte med at moren hadde venner fra mange ulike kulturer. Fra noen av morens afrikanske venner, fikk Steiro fatt i kassetter med afrikanske rytmer.

Hun likte rytmene og ballen rullet videre til å lære dansebevegelser fra musikkvideoer med de samme rytmene. Hun har danset siden hun var tretten år gammel ,og vært med i dansegrupper som Dancing Youth og Circle siden 1999.
 
Steiro har vært innom mange dansestiler og kan så vidt telle dem på hånden. Blant dem er ulike karibiske, ulike afrikanske stilarter, jazz og streetdance.
 
Selvlært danser med ekte sjel
 - Jeg har aldri gått på kurs innen afrikansk eller karibisk dans, kroppen min gjør det den vil gjøre, og følger bare rytmene og de følelsene rytmen gir meg. Jeg vil aldri låse meg til en dansestil, sier Steiro.

Hun vil heller ikke låse gruppen Urban Tribe til kun en dansestil.
 
- Vi mikser alt, dans er ren glede, sier hun. Ifølge Steiro kan dansen bare være genuin og ekte, hvis du danser med hjerte og sjel. Det er veldig lett å se om danseren beveger seg utifra mye teknikk og ikke en egen personlig stil. Da blir følelsesuttrykket dempet på en måte, sier Steiro.
 
- Jeg er stolt av meg selv, fordi hjertet følger alltid med i dansen min. Hun føler at mange jenter ønsker å delta på dansegruppen deres, fordi gruppen utstråler mye glede og kreativitet.

- Og vi tar oss ikke så høytidelig heller, men høy selvtillit har vi for det er viktig, sier hun.
 
Urban tribe er familie
- Gruppene betyr mye for meg, de betyr glede. Det er ikke hundre prosent dans hele tiden. Vi tuller ofte og humor er kjempe viktig. Vi lytter til hverandre, løfter hver enkelt opp og styrker hverandres egenskaper. Vi er som en liten familie, forteller hun.
 
Steiro lytter ofte til jentene og de lufter ut om press og stress i hverdagen. Med større og større fokus på slanke kroppsidealer legger Steiro standard for sunne og formfylte jenter i dansemiljøet.
 
- Hvis jeg ser at noen av jentene spiser mindre og egentlig vil ha mer, så gir jeg beskjed om at de skal forsyne seg, sier hun.
 
Hun synes idealene media bretter ut for unge jenter, er usunne og urealistiske.
 
- Ikke følg moteidealene, lytt til deg selv og tørr å vær annerledes enn hva som forventes av deg, sier hun.
 
Da hun var yngre var hun alltid redd for å være for tynn. Og hun ble alltid venner med de som var annerledes og fulgte ikke saueflokken. Steiro har en lidenskap for å ta vare på andre.
 
- Hvis noen var litt utenfor gikk jeg alltid gå bort til dem og knyttet vennskap med dem. Jeg liker å bygge en atmosfære med godhet rundt meg. Det største idealet er Nelson Mandela. Jeg liker mennesker med store hjerter, Mandela handlet for menneskene og mot urettferdigheten, det er inspirerende, forklarer hun.
 
 Norske talenter
Sammen med Urban Tribe, har danseren også vært med på TV 2 sitt talentprogram, Norske talenter.

- Jeg er så glad for at vi deltok på Norske talenter, sier Steiro. Men jeg synes det var litt skummelt å stå på scenen og vise det norske publikum noe mindre kommersiellt og annerledes som afrofusion dans. Heldigvis skjønte de fleste konseptet med en gang og vi ble godt mottatt, sier hun.
 
Langt fra fjelltoppen
Jeg prøver alltid å strekke meg til himmelen og nå stjernene, jeg vet det er klisje, men så sant, så sant. Hun forteller at hun langt ifra har nådd toppen av sine mål enda.

- Jeg har store drømmer foran meg og en lang, humpete vei med utfordinger. Jo mer motgang jeg får, jo mer kjemper jeg. Og gleden får jeg, når målene er nådd, sier hun.

Hun mener det er mange som drømmer stort, men ikke er klar over det harde arbeidet de har foran seg. Hun har møtt på ulike utfordringer, som det og være lyshudet og få suksess innen afro-inspirert dans. Det er ikke like godt motatt fra alle i dansemiljøet.
 
- Det kontroversielle har vært at selv mennesker som jobber mot rasisme ikke setter pris på at jeg gjør en god jobb innen mitt felt, forteller Steiro.

Hun mener det kan være sjalusi og at de ikke synes en lyshudet dame passer i rollen som koreograf innen afrikanske stilearter.

- Enkelte har jobbet hardt for å sabotere for meg. Slik motgang gjør at jeg kjemper hardere. Alle som vil ødelegge for meg har jeg måttet være streng mot. Noen ganger må man sette ned foten og være drittsekk, sier Steiro rolig.