Lyst til å dele novelller, fortellinger, dikt og lignende? Send til lixom@lixom.no.

Ståltallerkenen falt i betonggulvet, ekkoet skjærte gjennom ørene. Huset var lite, trengt opp mellom mange andre hus, i en trang gate. Det var en kald natt.

Betonggulvet og veggene sendte kulde opp igjennom beina og hele kroppen.
”Er du gal, han er bare fem!” lød det fra Jamina. ”Blodtypen hans passer, vi får hundretusen rupees”.

Ali lå og sov, en liten sammenkrøllet ball i lakenet. Nesen rynket seg. Han sov så godt, de lange fine vippene som rammet øynene var nede og hvilte. Uskylden i ansiktet lyste som en ren lotusblomst blant all elendighet rundt.

”Tenk hvor mye bedre vi kan få det”.

Øynene hans borret inn det hvite i øyglimtet, djevelen selv lokket meg til helvete. En vei full av verdiløse løfter.

”Vi må!” sa Amin strengt.

Tåren rant nedover kinnet. Stillheten kunne ikke roe ned sinnet, det klorte fra undersiden av hodebunnen. Mest av alt ville hun rive av alt håret sitt. Hun var varm som en vulkan på kanten av ett utbrudd. Kløe! Irritasjon!

Men fortsatt holdt Jamina seg taus og lammet som hun alltid pleide å gjøre. Å bråke ville ikke løse noen ting. Det hadde det aldri gjort før heller. Liggende i sengen så hun opp på den bekmørke himmelen, stjernene som blunket til henne var ikke der lengre.

Amin hadde sovnet, de mørke stubbene glimtet av hvitt innimellom. Rynken i pannen kuttet dypt inni ansiktet og bitterheten. De spinkle bena hans stakk ut av posebuksene. De brede skuldrene var sunket sammen, den hardt arbeidende og strevende kroppen hvilte og forberedte seg på en ny dag med harde tak.

Hanen galte de korte timene med søvn var ikke tilstrekkelige, det var morgengry.
Gående i veien var de sprukne føttene immune mot steiner og skår i sanden. En halvtime unna lå palasset som holdtes skinnende rent av Jamina. Inn veien fra bakdøren gjennom det rykende krydderluktende kjøkkenet førte til vaskerommet. Der lå haugen med klær i hjørnet. Tankene vandret i hodet til Jamina, hele livet skulle hun jobbe hardt, raskt og effektivt for å overleve.

Hun strevde for å mette mager dag til dag. Ali trakk familien lenger ned med sine gode ideer som endte dårlig og gjorde vondt verre. Ekteskapet som ble velsignet av hele slekten virket heller som en forbannelse.

Solen stekte i ryggen. Haugen med klær var borte.

”Jamina!!” Ropte fruen etter meg ”mannen din har bedt deg komme”.

Klumpen falt i magen Ali var det første som kom i tankene, svetten rant. Trafikken suste og tutet, rickshawene, eslene, hestekjerrene, bilene og bussen drev som vanlig uforsvarlig trafikk. Enhver som var lei livet kunne ta sjansen i trafikken. Menneskeliv kunne bli borte, akkurat som noen verdiløse brødsmuler.

Inn gaten til huset stod en stor hvit bil trengt inn og okkuperte hele plassen. Den vonde følelsen kom igjen, det var noe som ikke stemte. Naboene var også bitt av nysgjerrighets basillen. En nysgjerrig flokk hadde formert seg rundt om i gaten og bilen.

Hjemme var det noe nytt som ventet, en mørk mann i hvit dress. Ali satt på betong gulvet og rullet en skinnende rød bil. Fargen stod i kontrast til det gamle lille gråslitte huset. Jeg slang sløret over hodet idet mannen vendte det kalde blikket mot meg ”salam” ”wassalam”.

Med blikket senket gikk hun mot kjøkkenet, på ett blunk så hun en stresskoffert. Her lå verdien som kjøpte opp det siste av ære og selvrespekt som var igjen. Ali skulle bli fattigere på sitt fysiske indre. Ett annet menneske skulle få kjøpe seg ett lengre liv fra desperate sjeler.

Kl 18.00 på kvelden satte vi oss i den hvite bilen, den kom seg så vidt ut på veien. Det var på kvelden det skulle skje, slik at ingen kunne varsle myndighetene. Bollywoodtonene spilte, den lyse damestemmen pep. Ut fra ingensteds knuste stålrørene vinduene og skjærte igjennom.

Skrik, banning, sverting og kaos. Det var mørkt, to tunge svarte kropper ble båret ut av bilen og en liten blodig kropp. Det gapende kuttet rant og rant.

Lotus blomsten var rød. Skjebnen reddet Ali fra elendigheten.